Menighetens historie i Moss

Moss menighets historie i korte blikk Menigheten ble grunnlagt den 14. mai 1876 i kjøpmann Ernst Hilditch hjem med 7 medlemmer i full forening og 23 prøvemedlemmer. Medlemmene var i all hovedsak rekruttert fra byens indremisjonsforening. I en del år hadde det vært sporadiske besøk i byen av metodistpredikanter. Tomt ble innkjøpt til kirkebygg den 1.7.1876 og bygget ble innviet av biskop Andrews 27. august samme år. Menigheten hadde fra starten søndagsskole, kvinneforening og sangkor og fikk snart hornmusikk. Menigheten ble organisert i klasser med en klasseleder. Disse møtte med presten i klasseledermøtet. I tillegg fikk menigheten lokalpredikanter og formanere. I april 1877 har menigheten 62 medlemmer i full forening og 80 prøvemedlemmer. 25. mai forlater Hilditch med familie menigheten og grunnlegger en egen plymouthmenighet. Denne blir splittet i 1880 og en del blant dem det tidligere metodistmedlemmet Axel Wold grunnlegger menigheten «Logen», navnet kom av at de overtok lokalene til en avholdsloge. Med årene ble denne en av de frie evangeliske forsamlinger. Arbeidet blant metodistene går frem tross motstand i 1885-86 bryter det ut vekkelse under møter i samarbeid med nettopp Logen. I 1892 oppretter distriktsforstander T.B. Barratt og menighetens kvartalskonferanse en avdeling av Epwortligaen (Ungdomsforening). Denne var delt i fire avdelinger: Kristelig virksomhet, misjon, velgjørenhet og litteratur og underholdning. Moss var en industriby i vekst og medlemmene som ble rekruttert var i stor grad unge mennesker som kom inn fra bygdene i Østfold og ikke minst tilgrensende områder i Sverige. Fra begynnelsen har det alltid vært en klar overvekt av kvinner i Metodistkirken i motsetning til både Logen og Frikirken. I de første årene var det sterk opposisjon mot statskirken ved sognepresten. Medlemmene ble rekruttert fra denne og i konkurranse med særlig Logen. Dette førte nok til at man her særlig la vekt på å være annerledes enn denne menigheten. Frikirken ble grunnlagt omtrent samtidig med Metodistkirken. Det ser ut til at den rekrutterte medlemmer fra noe høyere samfunnslag enn metodistmenigheten og her fikk legfolket en mye sterkere posisjon. Metodistkirken har tradisjonelt vært prestestyrt. Ut over i 1890 årene ble det sterk konkurranse fra fagbevegelse og avholdsforeninger etc. Metodistene stilte seg ikke avvisende, men skeptiske til at det tok interesse, tid og krefter fra menighetsarbeidet. Rekrutteringen til menigheten gikk gradvis over fra å få med folk utenfra gjennom vekkelsesmøter til oppdragelse av egne menighetsbarn og gjennom barne- og ungdomsarbeid. Det ser ut til at som regel har det siste vært mest vellykket. I 1892 var medlemstallet 122 medlemmer. De fleste bodde i Moss og Son. I Son var det i mange år eget lokale, Elim. I løpet av de første årene hadde det vært mange inn- og utmeldinger. Medlemstallet i menigheten sank gradvis ned til rundt 60 under første verdenskrig for så å oppleve en vekst opp mot 80 medlemmer i 1928. Det fortelles at menigheten på denne tiden opplevde vekkelsestider. Medlemstallet sank så ned mot 56-57 medlemmer i 1933. Under krigen opplevde menigheten stor kirkesøkning og medlemstallet nådde Metodistkirken i Norge, Menighetsanalyse 4 sitt høydepunkt i 1951 med 124 medlemmer. Medlemstallet sank så til ca 90 i begynnelsen av sekstiårene og holdt denne stillingen med en viss oppgang i resten av tiåret og i syttiårene. I syttiårene var det et godt barne- og ungdomsarbeid ikke minst preget av gode ledere og inspirert av Jesusvekkelsen. Ved årsskiftet 2015/2016 hadde menigheten 34 døpte medlemmer under 18 år, 90 døpte medlemmer over 18 år og 69 bekjennende medlemmer. Dette gir en samlet metodistbefolkning på 193. En må her være oppmerksom på at dette er medlemmer som er spredt over hele landet, men at det på den annen side finnes metodister i distriktet som tilhører andre menigheter. (Opplysningene er frem til 1980 i hovedsak bygd på Ommund Rolfsen: Menighetsrekruttering til Moss Metodistmenighet 1890-1980. Magistergradsavhandling i sosiologi våren 1981. Universitetet i Oslo.) Menigheten ser de siste årene ut til har stabilisert seg på ca 70 bekjennende medlemmer med et gjennomsnittlig gudstjenestebesøk på 39. Menigheten har i likhet med utviklingen i store deler av kirkelivet (og landet for øvrig) et økende innslag av det som Otto Hauglin kalte «de nye mellomlaga» folk med høyskole- og universitetsutdanning på bekostning av den tidligere så tydelige arbeiderprofilen. Menigheten ser nå ut til å bestå at tre hovedgrupper: Personer som er vokst opp i menigheten, metodister som har flyttet til byen fra andre steder og personer fra andre kirkesamfunn som de senere årene har sluttet seg til menigheten. Menigheten har et tyngdepunkt av aktive medlemmer over 60 år. Den har et voksende barnearbeid, men sliter med oppslutningen i de øvrige aldersgrupper. Menigheten har fortsatt som i begynnelsen sangkor, formidagstreff (Kvinneforening), barnearbeid og smågrupper. I tillegg har den i dag «Guttas forum» og Fredagsklubben for mødre fra barnearbeid i 70- årene